Menu

Content

Breadcrumb

Årets supporter 2020 - Torbjørn Flatin (Liverpool)

Blant mange utmerkede kandidater, falt i år valget på en virkelig bauta innenfor norsk supporterkultur, nemlig Liverpool-supporter Torbjørn Flatin. 62-åringen fra Kongsberg har vært en svært sentral skikkelse i Liverpools norske supporterklubb siden oppstarten for førti år siden, og sammen med formann Pål Christian Møller stiftet han supporterklubben i 1980. Siden den gang har han vært en uvurderlig bidragsyter til supporterklubbens utvikling.

De første årene delte han og Pål formannsvervet, før Torbjørn etter hvert valgte å fokusere på den journalistiske delen av supporterklubbens virksomhet. Han har vært redaktør av medlemsbladet The Kopite i flere perioder – en oppgave han har hatt sammenhengende siden 1992. På disse 28 årene har medlemsbladet utviklet seg hele tiden, og The Kopite har flere ganger blitt kåret til årets medlemsblad i SBF. Liverpools norske supporterklubb var veldig tidlig i gang med internett, og Torbjørn var en av dem som fikk ansvaret for denne viktige kanalen. Siden 1996 har Torbjørn vært heltidsansatt i supporterklubben, både som redaktør og som medarbeider i supporterbutikken Kop Shop i Oslo på slutten av 90-tallet. Torbjørn var styremedlem i supporterklubben i flere år, og i 2005 ble han utnevnt til Æresmedlem. Han har også skrevet bok om Liverpool FC sammen med Tore Hansen.

Helt fra starten har medlemsbladene vært preget av Torbjørns dedikasjon og enorme kunnskap om Liverpool Football Club. Gjennom alle disse årene har Torbjørn intervjuet og laget reportasjer om en uendelig lang rekke personer tilknyttet klubben i hans hjerte. Fra den vanlige supporteren til stjernespillere og managere i en av verdens største klubber. Han har knyttet kontakter og vennskap med utallige supportere fra Norge, England og andre steder.

Torbjørns kunnskap om alt som beveger seg på Anfield i dag og alt som har skjedd opp gjennom historien er enorm.  Hans evne og vilje til å dele sin lidenskap og sine kunnskaper er imponerende, noe han til de grader har vist gjennom å ha hovedansvaret for de fleste av snart 300 medlemsblader og 25 år med internett.  Siste skudd på stammen er supporterklubbens egen podkast, der supporterne lytter på Torbjørns meninger om alt rundt LFC. Når Torbjørn uttaler seg om Liverpool Football Club, da lytter de fleste med respekt!

Det er vanskelig å se for seg Liverpools supporterklubb og spesielt medlemsbladet The Kopite uten Torbjørn Flatin.  Likevel er det et faktum at han nå har valgt å gå over i pensjonistenes rekker. Men for Torbjørn er Liverpool en så viktig del av livet, at hen heldigvis har takket ja til å fortsette å bidra med sine meninger og kommentarer til våre plattformer på freelance-basis i årene som kommer.

Når vi møter Kongsberg-mannen på hjemmebane i Jonas Lies vei, er det en smørblid 62-åring som tar imot delegasjonen fra SBF med åpne armer. Han vet selvfølgelig hvorfor vi har kommet, og det at han som Liverpool-supporter endelig har kunnet feire ligagull igjen etter tretti års ventetid, setter heller ingen demper på humøret.

Gratulerer med prisen for årets supporter, Torbjørn. Hva føler du nå?

-Tusen hjertelig takk. Dette er en utmerkelse som henger høyt, så dette gjør meg både lykkelig og stolt. Og for å være ærlig, så føler jeg at når jeg først skulle få en slik pris, så passer det veldig bra akkurat i år. Etter førti år i Liverpools tjeneste, pensjonerte jeg meg den 1. juni, så jeg føler vel kanskje at dette er noe jeg får for lang og tro tjeneste mer enn akkurat hva jeg har gjort det siste året. Og for en sesong det har vært, både på godt og vondt. Vi har sett kanskje tidenes beste Liverpool-lag blende oss med spill og resultater vi aldri har sett maken til, før koronaepidemien sørget for bråstopp og kastet mørke skyer over det meste. Men når vi nå endelig får avgjort det hele, sju serierunder før slutt, føles det utrolig tilfredsstillende. Så det å motta en slik hedersbevisning på tampen av akkurat denne sesongen er veldig hyggelig.

På vei fra gårdstunet og rundt huset er det ikke til å unngå å legge merke til en diger UFO av en parabolantenne som «pryder» hele den ene ytterveggen. Torbjørn trekker på smilebåndet når han forteller om dagen da denne innretningen ble installert.

-Det var en leverandør i byen som spurte om jeg var interessert i en parabolantenne som kunne ta inn «absolutt alt» av TV-kanaler, og det kunne jeg jo ikke nekte for at jeg var. Jeg tok dette forsiktig opp med kona, og hun var naturligvis skeptisk. Hvor stor var den, og hvor mye plass ville den ta? Jeg fortalte at den var «ganske stor», men ikke verre enn at den nok skulle få plass på veggen. Heldigvis var hun ikke hjemme da leveransen kom noen dager seinere. Så diger hadde jeg ikke forestilt meg at den var, selv om jeg hadde fått målene på forhånd. Grete var ikke akkurat smørblid da hun kom hjem, men av og til er det lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Med denne gigantiske tallerkenen har jeg fått tilgang til all fotballen jeg har ønsket opp gjennom årenes løp.

Torbjørn tar oss med videre og ned til det aller helligste – hans eget «bootroom» i kjelleren. Her er både TV-stua og kontoret, der han har sin samling av Liverpool-effekter og hvor mye av hans journalistiske arbeid har funnet sted. Vi snakker personlige bilder, hundrevis av biografier og historiebøker, utklippsbøker fra 70-tallet, medlemsblader og andre personlige minner fra et langt supporterliv Historiene er mange, og Torbjørn viser seg å være i storform når snakketøyet har kommet skikkelig i gang.

Har du noen historier fra gamledager, som du har lyst til å dele med oss? Hvordan var det for eksempel å vokse opp som Liverpool-supporter på 70-tallet?

Det var en fantastisk tid, men samtidig en tid hvor man ikke var bortskjemt med så altfor TV-kamper, slik som i dag. Fikk vi to-tre kamper i løpet av en sesong, var vi heldige. Også var det FA-cupfinalen da – årets desiderte høydepunkt på norske TV-skjermer, uansett hvem som spilte. Men hvis Liverpool var med i finalen, var det selvsagt ekstra stas. FA-cupfinalen fra 1971 da vi tapte for Arsenal satt fortsatt friskt i minne da 1974-finalen nærmet seg, og etter tre års ventetid var Liverpool endelig klare for en ny finale på Wembley – denne gangen mot Newcastle United. Det var dagen før dagen, og på vei fra konfirmasjonsundervisning til fotballtrening gikk alt galt. Avisbagen kom inn i eikene, og jeg stupte med hodet først rett ned i asfalten. Resultatet var en kraftig hjernerystelse og et opphold på intensivavdelinga på sykehuset. Jeg måtte ikke under noen omstendigheter utsettes for noen forstyrrelser – her skulle det være absolutt stillhet de nærmeste dagene. Men så var det denne cupfinalen da … Fatter’n som var sportsidiot og med store overtalelsesevner fikk omsider overtalt legene til å la meg se kampen på en 16-tommers svarhvitt-TV, som ble satt ved fotenden av sykesenga. Liverpool vant 3-0 etter scoringer av Kevin Keegan (2) og Steve Heighway. Dette er naturlig nok ett av mine sterkeste barndomsminner.

Du var jo med på å starte Liverpools supporterklubb i 1980. Kan du si litt om hvordan du har greid å komme så tett innpå klubben?

Den første virkelige kontakten jeg fikk med de høye herrer i klubben var på en fellestur i påsken 1981. Vi skulle se en kamp mot Manchester City, men den ble utsatt på grunn av en midtukekamp i Europa mot Bayern München. Ikke alle i reisefølget hadde fått med seg dette, så de ble mildt sagt skuffet da de fikk beskjed om at det ikke ble noen kamp på Anfield. Dermed måtte vi improvisere litt for å få noe ut av turen, så vi reiste opp til treningsfeltet Melwood og stilte oss opp på muren. Da banemannen skulle til å kaste oss ned fra muren, tok jeg en råsjans og hoppet ned og sprang bort til manager Bob Paisley. Jeg spurte ham om ikke fem nordmenn kunne få se på treninga. Og det kunne vi selvfølgelig. Det reddet hele turen. Dette ble også starten på et langt og tett samarbeid med klubben, og vi ble alltid tatt imot med åpne armer av klubben etter dette. Det var bare å banke på døra på kontoret til Bob Paisley. I tillegg til kontaktene i Liverpool, hadde vi også bra link til mange spillere gjennom Reidar Martinsens fotballskole på Ullern, der både Phil Neal, David Johnson og Ray Clemence hadde «sommerjobb» tidlig på 80-tallet. Det var også under et møte i Oslo at Phil Neal takket ja til å bli president i den norske supporterklubben, og han bidro i mange år med sin faste spalte i medlemsbladet.

Er det noen enkeltspillere du har fått et spesielt godt inntrykk av etter mange år som fast gjest på Melwood?

Ja, det er mange jeg kan nevne, men hvis jeg skal trekke fram én person, så tror jeg det må være Jamie Redknapp. Har var en utrolig hyggelig person og stilte alltid velvillig opp til intervjuer, og det at han dessverre også var mye skadet, gjorde at vi fikk god tid til å snakke sammen når jeg var på Melwood. Vår gamle kaptein kunne også være litt distré, og det var ikke alltid han husket på avtaler. En gang han hadde vært på Melwood og trent og hadde litt dårlig tid måtte vi f.eks. gjøre intervjuet i bilen mens han kjørte hjem fra trening. En annen gang kom han plutselig på at han måtte hente kona, popstjernen Louise, på flyplassen midt i et intervju. Da måtte intervjuet gjøres ferdig i konas rosa Jaguar på vei til flyplassen. Ganske spesielt, men Jamie var en kjernekar og en av de mest sympatiske og imøtekommende menneskene jeg har møtt gjennom et langt supporterliv.

Selv om du stort sett har gode opplevelser, så har ikke alt vært rosenrødt hele tiden?

Nå man snakker om Liverpool og klubbens historie, så kommer man heller aldri utenom de store tragediene som har vært med på å prege historien. Jeg var selv til stede på Heysel i 1985, og dette har satt sine spor. Jeg skjønte vel ikke helt alvoret eller omfanget av tragedien før jeg etterpå, men jeg føler også at dette kunne skjedd når som helst i årene før. Dårlig vakthold på et falleferdig stadion bidro i sterk grad til tragedien. Jeg var ikke på Hillsborough fire år senere, men denne tragedien har satt enda dypere spor enn det som skjedde i Belgia, og preger klubben i like stor grad den dag i dag. Den kom som et resultat av ekstremt dårlig planlegging, og alt som skjedde i etterkant er jo bare trist. Men måten man har tatt opp kampen for rettferdighet viser hvordan Liverpools innbyggere står sammen når det blåser som verst. Disse tragediene har om mulig gjort at klubben har blitt enda viktigere for byens innbyggere og for supporterne.

Liverpool har nå kronet noen fantastiske år med Jürgen Klopp bak roret, med triumfer både i Champions League, Supercupen, VM for klubblag og nå endelig Premier League. Du har også valgt å tre inn i pensjonistenes rekker etter 40 år som en av de aller viktigste bidragsyterne i Liverpools norske supporterklubb. Hva skal du bruke tiden på nå?

Jeg har overtatt familiegården Flatin i Eggedal ca en og en halv time fra Kongsberg, så planen er å flytte dit på permanent basis etter hvert. Men inntil videre blir det litt pendling – i hvert fall så lenge kona er yrkesaktiv. Det skal også bli godt å kunne leve et supporterliv uten å måtte tenke på deadlines og alt ansvaret som følger med det å være redaktør for et medlemsblad som leses av over 50000 mennesker åtte ganger i sesongen. Men jeg kommer fortsatt til å bidra litt som freelancer, både med podkaster og ett og annet bidrag til The Kopite ved behov.

Supporterunionens utsendte takker for en lang og hyggelig fotballprat, mens Torbjørn forbereder nok en visitt – denne gangen fra TV2.

Gratulerer med prisen, Torbjørn. Dette har du fortjent!

Komiteen bestod av Harald Unhjem og Anders Christensen fra SBF