Menu

Content

Breadcrumb

Karl Yngvar Øvensen – Hibs-supporter og banehopper av rang!

Karl Yngvar Øvensen (til høyre) tester karaoke på en lokal pub i Edinburgh Karl Yngvar Øvensen (til høyre) tester karaoke på en lokal pub i Edinburgh

SBF har alt for få medlemsklubber fra Skottland, men vi er veldig glad for å ha med Hibernian FC.

En tradisjonsrik klubb som kommer fra hovedstaden Edinburgh. Karl Yngvar Øvensen er primus motor og leder i den norske supporterklubben. Den 21. mai 2016 opplevde han sin største fotballopplevelse fra tribuneplass! Hibs vant FA-Cupen på Hampden Park. De vant 3-2 mot Glasgow Rangers i en fantastisk spennende finale! Han er også blitt en meget ivrig banehopper og holder sjetteplassen i Norge med 148 baner totalt.

- Når og på hvilken måte ble du Hibs-supporter?

Jeg vokste opp på en industriplass sør for Bodø. Den lokale fotballklubben, Glomgutten IL, spilte i den grønne og hvite drakta til Hibernian. Det var ikke nok å holde med bare en engelsk klubb der jeg vokste opp (mitt engelske lag har alltid vært Leeds United), men du måtte også ha et lag i Skottland. Det var nok draktlikheten mellom min bardomsklubb og Hibernian som gjorde utslaget. Jeg ble Hibs-supporter i 1975.

- Gi oss noen historiske fakta om Hibernian FC.

Hibernian FC ble stiftet 6. august 1875 i den katolske kirken St. Patrick's, som befinner seg i Cowgate, nær Royal Mile, i sentrum av Edinburgh. Siden 1893 har hjemmebanen vært Easter Road Stadium i Leith, en bydel som befinner seg nordøst i Edinburgh. Den mest suksessfulle perioden i klubbens historie var tiåret etter 2. verdenskrig. Da vant Hibs toppserien i Skottland tre ganger, men aldri FA-cupen. I mai 2016 vant Hibs den skotske FA-cupen for tredje gang, men da hadde det gått 114 år siden sist. Hibernian var faktisk den første britiske klubben som spilte Europacup, høsten 1955. Hibs har i det hele tatt vært først ut i en rekke forhold. Første stadion med flomlys, første bane med varmekabler, første drakt med kommersielt sponsornavn på osv. The Hibees elsker inovasjon. Treningsanlegget på East Mains er et av de mest moderne i hele Europa. Klubben befinner seg kanskje i skotsk Championship for øyeblikket, men infrastrukturen er som i en tysk toppklubb. Hibernian har i flere år vært en rein talentfabrikk, og den meget solide økonomien i klubben er takket være mange spillersalg.

Neil Lennon er nettopp ansatt som ny hovedtrener. Han overtar for Alan Stubbs. Lennon er en vinnertype og vil garantert ta Hibs opp til SPL igjen på første forsøk. Fordelen er at Lennon bor i Skottland, mens Alan Stubbs pendlet i to år mellom familien sin i Liverpool og jobben i Edinburgh. Lennon og Hibernian er en meget god match, og dette samarbeidet vil helt sikkert bære meget gode frukter.

- Din første Hibs favorittspiller?

Pat Stanton (født 13. september 1944) spilte for Hibernian fra 1963 til 1976, da han ble videresolgt til Celtic. Stanton var like god i forsvar som i angrep, egentlig en komplett fotballspiller, finslepen tekniker med en svært god pasningsfot, som også var i stand til å takle kontant. Jeg fikk aldri erfare Stanton direkte på stadion selv, og han må nok konkurrere om favorittspillerstatusen med en spiller som jeg heldigvis fikk sett et par ganger selv på Easter Road, nemlig franskmannen Franck Sauzée, som er en av de mest imponerende fotballspillerne som jeg overhodet har bivånet, uansett klubb. Franck Sauzée spilte for Hibernian fra 1999 til 2001.

- Hva vil du si er særtegnet med Hibernian FC?

Hibernian har det største fotballstadionet i Skottland utenfor Glasgow. Easter Road Stadium har en helt herlig lokalisering, trengt inne mellom klassiske britiske bygårder, nær sentrum av Edinburgh. Det dreier seg om en stor familieklubb. Supporterne er svært lojale mot klubben, til tross for mye motgang de siste årene. Arsenalet av sanger blant supporterne er enormt. Skottene er i tillegg enda mer høylydte enn engelskmenn. Klubbhymnen er «Sunshine on Leith», og er skrevet av The Proclaimers. Det er vel den eneste fotballsangen i verden som innledes med fem ganger «Sorrow». Klubbhymnen uttrykker også den nære forbindelsen mellom denne delen av Edinburgh og fotballklubben Hibernian. Etter at Hibs vant den skotske FA-cupen igjen i mai 2016, for første gang på 114 år, spørs det om ikke Craig-brødrene må skrive et vers til. Hibernian ble stiftet av en katolsk prest, Father Hannan, som et juniorarbeid i St Patrick's Roman Catholic Church, men klubben har helt siden 1890 også hatt protestanter på laget. Konfensjonell tilhørighet eller religiøs tro har aldri spilt noen rolle for Hibernian. Politisk sett har det nok vært en dreining mot den radikale arbeiderbevegelsen, men siden det også gjelder resten av Skottland, er ikke det heller noe som skiller Hibernian ut. De irske båndene og tradisjonen fra de irske innvandrerne feires stadig, og det går igjen i klubbfargene, klubbvåpenet og i mange av de tradisjonelle sangene, men uten religiøse eller politiske konnotasjoner i særlig grad. Forholdet mellom Hibs og erkefienden Hearts kan ikke sammenlignes med fiendskapet mellom Glasgow-klubbene Celtic og The Rangers 2012. Siden forretningsmannen Sir Tom Farmer kjøpte opp majoriteten av aksjene i Hibernian FC i 1991, har klubben hatt en meget sunn og sterk økonomi, der tæring settes etter næring. Det har også vært grunnen til at Hibs heller ikke har hentet hjem så mange trofeer i denne 25-årsperioden.

- Fortell om din første reise til Edinburgh og klubben i ditt hjerte.

Jeg ventet altfor lenge med å ta turen til Edinburgh. Jeg konsentrerte meg i mange år bare om å se Leeds United i England. Første kamp på Easter Road var faktisk lørdag 5. august 2000, da Hibernian vant 3-0 over Dundee United i sesongåpninga. Jeg og en kamerat bestemte oss for å ta Edinburgh og skotsk fotball nærmere i øyensyn og kjørte rundt i Skottland i et par uker. Vi hadde kjempeflaks da vi skulle skaffe oss billetter på Easter Road. Billettdama mente helt bestemt at vi måtte sitte på gamle, ærverdige East Stand, midt blant den harde kjernen av Hibs-supportere. Det var sang og glede i to samfulle timer, i det som også var en svært god fotballkamp med Sunshine on Leith. Sammenslutningen av Hibernians supporterklubber har et eget klubblokale med fire forskjellige puber bare noen få hundre meter fra stadion. Der er det 600 sitteplasser. Det er det faste møtestedet for norske Hibs-supportere på tur, og Hibs Club i Sunnyside er også et lokalt knutepunkt for hele Leith.

- Hva er den største triumfen i klubbens historie?

Jeg tror faktisk at jeg må nevne triumfen i FA-cupen lørdag 21. mai 2016, selv om det skjedde nettopp. I 114 år var mangelen på triumf i den gjeveste cupen det store marerittet for Hibs og årsaken til mye hån og mange nidviser fra andre klubbers supportere. Nå er hele 2016 utnevnt til jubelår og cupen feires daglig i Øst-Edinburgh. Du må tilbake til 1952 for å finne den siste gangen da Hibernian vant toppserien, men da vant de den tre ganger i løpet av bare fire sesonger. På 60- og 70-tallet spilte Hibs en rekke gode matcher i diverse europacuper, men uten å vinne noen av turneringene. Mest berømte er vel seirene over Barcelona, Napoli og Roma på 60-tallet.

- Du er leder i den norske supporterklubben. Hva er historien bak denne og hvilke aktiviteter har dere for medlemmene?

Willy Gimmestad og jeg drev i flere år og reiste fast til Edinburgh på høsttur. Siden Gimmestad er fotballtrener selv, kom han i kontakt med Hibernians fotballakademi. Lederen for akademiet, Bill Hendry, slo frampå at vi burde stifte en grein av supporterklubben i Norge. Etter at vi hadde stiftet bekjentskaper med andre Hibs-supportere i Norge (mange av dem er skotter som er gift med norske kvinner, eller nordmenn som har vært studenter i Edinburgh), valgte vi å grunnlegge Hibernian Supporters Club of Norway (HSCON) den 1. desember 2008. Siden 2012 har vi gitt ut en fanzine (medlemsblad med satirisk vri, som er skrevet på skotsk) to ganger i sesongen, høst og vår. Vi har arrangert noen fellesturer til Edinburgh, formidler kampbilletter til viktige oppgjør, har fellessamlinger på Bohemen Sportspub i Oslo når Hibs spiller tv-kamper og drifter en Facebook-side som oppdateres jevnlig. Båndene mellom den norske supporterklubben og den harde kjerne av supportere i Leith er svært tette og kjære.

- Hvem synes du er historiens beste spiller og manager i Hibernian FC?

Jeg er i tvil om hvem som var best av Gordon Smith og Lawrie Reilly. Begge var sentrale medlemmer av The Famous Five, den fryktinngytende angrepsfemmeren til Hibernian og Skottland fra ca. 1947 til 1956. Som manager må jeg nevne iren Dan McMichael, som i praksis var manager for klubben fra 1900 fram til sin død i spanskesyken den 6. februar 1919. McMichael vant den skotske FA-cupen med Hibs i 1902 og serien i 1903. Han var også fysioterapeut og revolusjonerte fotballen med sin behandling av skadde spillere.

- Gi oss et innblikk i klubbens stadion, Easter Road.

Easter Road Stadium med sin nåværende lokalisering har eksistert siden 1893. Publikumsrekorden er på 65 860 fra et lokalderby den 2. januar 1950. Publikumskapasiteten nå er på 20 500 sitteplasser. Hele stadion er totalrenovert etter år 2000. Jeg hadde i flere år sesongkort midt på East Stand, den ene langsiden på Easter Road. Stemningen er alltid god, selv med bare halvfullt stadion i Championship. Andelen kvinner på kamp på Easter Road er høyere enn noen andre steder. Det henger nok sammen med klubbens satsing på arrangementer for hele familien i flere tiår. Siden stadion ligger så sentralt, er det 20 til 30 puber i umiddelbar nærhet til banen. Hjemmekamp på Easter Road innebærer at det er helt vanlig å tilbringe sju-åtte timer i området. Det går gjerne med en to-tre timer på pub før kamp og gjerne et par timer også etter kampslutt. Hibs-supporterne er normalt meget gjestmilde og joviale, så lenge du ikke uttrykker sympatier med Hearts, The Rangers eller Aberdeen.

 

- Norske spillere i Hibernian FC?

Det er bare tre nordmenn som har spilt for Hibernian FC. Isak Arne Refvik og Svein «Matta» Mathisen spilte noen få kamper for Hibs i 1978/1979-sesongen under den legendariske manageren Eddie Turnbull. Niklas Gunnarsson spilte 16 kamper for Hibs fra 9. januar til 21. mai 2016, på utlån fra Vålerenga, og Gunnarsson ble også historisk som FA-cupvinner i mai 2016. Akademiet til Hibs tar ikke imot ungdommer som kommer fra andre steder enn Storbritannia og Irland. Det kan være en av forklaringene på at det har vært vanskelig å rekruttere nordmenn til klubben.

- Du er en meget ivrig banehopper. Hvordan startet det og hva er din beste banehopper-opplevelse?

Jeg var på min første kamp på fotballøya rett før påske i 1989. Første stadion var Coventry Citys gamle stadion Highfield Road, da The Sky Blues møtte Tottenham med Erik Thorstvedt i mål (1-1). De beste og mest intense fotballopplevelsene har skjedd i storoppgjør på Elland Road (Leeds United), Easter Road (Hibernian) og Hampden Park (jeg har sett Hibs i fire finaler på nasjonalanlegget i Glasgow). Reine banehopperopplevelser av første klasse dreier seg om Belle Vue Ground (den gamle banen til Doncaster Rovers i 1994), Millmoor Ground (den gamle banen til Rotherham United i 2003) og Highbury (den gamle banen til Arsenal rett før nedleggelsen i 2005). Jeg har alltid vært mest fascinert av de gamle og tradisjonsrike stadionanleggene i Storbritannia.

- Hvordan planlegger du en sesong med banehopping?

Jeg har de siste 15-16 åra som regel hatt ei uke i Storbritannia ved sesongåpninga i august, ei uke i månedsskiftet september/oktober, ei uke i månedsskiftet februar/mars, og av og til har jeg også tilbrakt påska på banehoppertur til fotballøya, i tillegg til at jeg benytter tre-fire reine weekendturer over i løpet av sesongen. Tidligere prøvde jeg alltid å kombinere det å se Leeds United og/eller Hibernian med rein banehopping, men etter at jeg hadde besøkt alle stadioner i engelsk Premier League/Championship og hadde besøkt alle banene i Skottland, har jeg hatt flere og flere turer over Nordsjøen der jeg bare prioriterer nye stadioner i de lavere divisjoner i England. Når terminlista med ligacupens førsterundekamper kommer i juni, sikter jeg meg inn på sesongåpninga i august og forsøker å blinke ut en region som jeg kan konsentrere meg om. Da bestiller jeg også flybilletter. Når Sky Sports/BT Sport har valgt ut sine tv-kamper for august i slutten av juni, booker jeg hoteller.

- Tips for dem som har lyst til å starte med banehopping.

Opplevelsen er alltid bedre i de lavere divisjoner enn på såkalte toppkamper. Billigere er det også. Mange nordmenn på tur til fotballøya svir av alle pengene på ett eller to oppgjør med favorittlaget sitt. Det gjorde jeg også de første årene over. Jeg opplevde imidlertid raskt hvor sterk kulturen er rundt også de mindre klubbene, og hvor artig det er å komme som nøytral tilskuer til de mer grisgrendtbeliggende fotballbanene. Det handler om kampprogrammer, fanziner, røde mursteinsbygg, lukta av nyslått gress, ståtribunekulturen bak mål, burgere med rå løk, halftime draw (raffle), trofasthet mot klubben, håndpumper til ølet på puben rett ved stadion, fryktinngytende tempo i spillet som langt overgår de tekniske kvalitetene, helhjertet innsats, klubbformenn som gjerne slår av en prat med nordmenn på besøk, lokalsamfunn med en beundringsverdig dugnadsinnsats og mye mer. Alle som elsker fotball vil kunne lære mye av å studere britenes troskap mot den lokale klubben og historien.

- Hibernian FC vant den skotske cupen 2015/16. Fortell oss om opplevelsen og turen til Hampden Park.

Finalen lørdag 21. mai 2016 er den største fotballopplevelsen som jeg har hatt noensinne. Jeg så både semifinalen (16. april) og finalen (21. mai) på Hampden Park. Begge gangene reiste jeg med supporterbussen til Southern Branch fra Edinburgh. Vi varmet opp et par timer på puben Brazen Head i Glasgow (egentlig en Celtic-pub). Ca. en time før avspark ble vi kjørt opp av bussen til Hampden Park. Anthony Stokes gav Hibs ledelsen 1-0 etter bare tre minutters spill. Selv om The Rangers 2012 kom tilbake i andre omgang og faktisk tok ledelsen, følte jeg aldri at vi var truet, siden spillet vårt var så dominerende. Midtbanedynamoen John McGinn gikk i krigen for oss og snudde resultatet. Utligningen til 2-2 ved Anthony Stokes etter 80 minutter var en rein maktdemonstrasjon. Kaptein David Grays vinnerheading to minutter på overtid utløste jubelscener som er sjelden vare. Da dommeren blåste av kampen fire og et halvt minutt på overtid, stod Hampden Park på ende. Den meget omtalte baneinvasjonen var kanskje beklagelig, men svært forståelig, siden dette dreide seg om det kanskje verste cup-hoodooet i europeisk fotball. Jeg overveide faktisk å storme banen selv, men lot det være, siden jeg var reiseleder for den norske supporterklubben. Cupparaden i Edinburgh og Leith dagen etter var en eneste lang fest. Jeg tviler på om jeg noensinne vil kunne erfare en så sterk eufori i forbindelse med fotball igjen.

 

Sist redigertmandag, 01 august 2016 23:52